|
|
Forord
Den alexandriske
poet Kallimakhos, hevdet i sin tid at en stor bok er et stort onde. Noe
riktig kan det være i det. Når jeg likevel legger boken fram, skyldes
det flere forhold. Det ene er at boka til tross for et visst omfang ikke hører
til de aller største. Det annet er rent personlig. Allerede fra barnsben
av har jeg hatt en facinasjon for historie. At utdannelse og yrkesvalg tok
en annen retning, riktignok på et beslektet samfunnsfaglig felt, får
tilskrives skjebnens luner. For det tredje, og det er viktigst, har jeg i
boken forsøkt å gi et bilde av et stykke Norge, sett i sammenheng med
rikshistorien. Det er mye å ta av. Spennet er langt fra dramatikken da
isen og vannet gjennom en uendelighet av tid formet landet, og videre
gjennom skiftende tider til nåtiden med en teknologisk utvikling uten
sidestykke. Underveis har det vært krig og ufred, senest under siste
verdenskrig med konge og regjering på flukt, flyktning- og kurértrafikk
over riksgrensen. I boken er det innenfor den disponible ramme fortalt om
liv og lagnad i grensetraktene lengst nordøst på Østlandet med
sideblikk til de gamle norske bygder Idre og Särna som kom under svensk
herredømme i 1644. På norsk side av riksgrensen har jeg funnet det
hensiktsmessig å foreta enkelte streiftog utenom Femund-Engerdalsområdet,
som primært er behandlet i boken, bl.a. for å få belyst
ferdselsforholdene. Det skal heller ikke glemmes at området sent på
1600- tallet og 1700- tallet ble bosatt fra Trysil, Rendalsbygdene og Røros,
med Røros Kobberverk som viktig aktør.
For å yte stedsnavn full rettferdighet, burde det ha vært benyttet
lydskrift. Men den slags må i det vesentlige overlates til
spesiallitteraturen. Av andre utfordringer av lignende art nøyer jeg meg
med å nevne at språket i distriktet gjennomgående er fattig på
diftonger. Jeg har derfor valgt å skrive ren (om dyret), røa (om
fiskeslaget) og sten osv. Denne skrivemåte er for øvrig benyttet i Ottar
Andersens bygdebok for Engerdal fra 1965.
I arbeidet med boken har jeg hatt god nytte av et omfattende skriftlig
materiale, både bøker og annet. Av noter og litteraturlisten framgår i
alt vesentlig hva som har vært brukt av slikt materiale. La meg med dette
få takke alle som på en eller annen måte har bidratt til boken, også
de som beredvillig har svart på spørsmål og hjulpet meg med å finne
fram stoff. Selv om det dreier seg om en bok uten vitenskapelige
pretensjoner, har ambisjonen vært at faktaopplysningene skal være
riktige. Om det likevel skulle være forhold som trenger korreksjon/utdyping,
vil jeg med henblikk på mulig senere opplag, være takknemlig for
underretning. Rettighetshavere det ikke er oppnådd kontakt med, bes rette
eventuelle spørsmål til forfatteren.
Min mangeårige medarbeider Ann Helen Jacobsen har skrevet og tilrettelagt
manus, og fortjener en særskilt takk for hjelpen. Jakten på informasjon
til bruk i arbeidet med boka har ført meg til en rekke steder og muséer
i flere dalføre på begge sider av riksgrensen fra Ransby i nord-vest Värmland
til Røros i nord. Min ektefelle Asbjørg Røske Sundet fortjener stor
takk for at hun har fulgt meg på reisene og hjulpet til med bildene og
fotografering.
Ås, september 2008
|
