o_krigen.gif (1166 bytes)

b_theklas.gif (18256 bytes) M/S Theklas himmelferd
Minneskrift over 19 menn vi ikke har lov til å glemme

Av Inger Cecilie Stridsklev
Omslag: Elisabeth Rundtom
Utgitt 1997
144 s.
ISBN82-91375-08-9
Pris: kr 218,-.
Bestill boka.

Litt bakgrunnsinformasjon

Denne boken handler om en ulykke som ikke kan ha hendt – men som like fullt fant sted knapt 4 måneder etter freden brøt løs i 1945. En sivil tysk båt – M/S Thekla av Haren ved Ems – full-lastet med ammunisjon og sprengstoff gikk i luften. Ammunisjonen og sprengstoffet skulle dumpes på dypt vann.

Ulykken ved Florø 1. september 1945 kostet 19 menneskeliv. Ti norske varetektsfanger, mistenkt for landssvik, seks sivile tyske sjøfolk, en britisk sersjant (som var jøde), en norsk vaktsoldat og en tolk omkom. I årene etter ble ulykken «glemt»; den er ikke nevnt i kilder det ville være naturlig å finne den i. Var «noen» klar over at «noe» ikke tålte dagens lys, og derfor bevisst søkte å skjule sporene etter det som hadde skjedd?

Nøyaktig 50 år etter ble det på ulykkesstedet holdt en minnegudstjeneste – den første gudstjeneste i Norge med både protestantisk, katolsk og jødisk prest – for de 19 som omkom. Alle fikk minneord, og de pårørende kastet en rød rose på havet for hver av dem. Norsk, tysk og britisk flagg var heist.

Denne boken handler altså om ulykken; om M/S Thekla og om hver enkelt av de omkomne, og en del av omstendighetene rundt ulykken.

Innhold

Ulykken som ikke kan ha hendt... s. 7
M/S Thekla... s. 16
Kaptein for sitt skip. Mann for henne som laget hatter. – Wilhelm Schwänen 35 år... s. 23
Den glade styrmannen med bølger i håret. – Hermann Nüsse 23 år... s. 25
En ekte sjømann. Bernhard Kuhl 19 år... s. 28
Den snille onkelen. Heinrich Veltmann 61 år... s. 31
Mors øyesten. Gerhard Stabell 21 år... s. 33
Min sønn er ikke død. Franz Kinateder 18 år... s. 37
Florø, en by med en fangeleir i sentrum... s. 39
Tolken. Johan Georg Barca 19 år... s. 45
Født med en sølvskje i munnen. Bjørn Lem 43 år... s. 47
Den hårfint rettferdige. Ingolf Hagevik 57 år... s. 54
Faren som forsvant. Annanias Kongsvoll 69 år... s. 57
Deres alderdoms lys. Sverre Åsen 23 år... s. 60
Lensmannen og hans søster. Jakob Hellevik 46 år... s. 66
Mors glede og sorg. Leif Stavøstrand 29 år... s. 76
Den alltid savnede mann og far. Ole Frislid 39 år... s. 83
Frontkjemperen. Mikal Rognes 23 år... s. 84
En typisk NS-mann hadde to sønner. Ola Fagerheim 17 år... s. 87
Vakten. Andreas Hesjedal 28 år... s. 112
Redaktørens sønn. Olav Anton Djupevik 24 år... s. 115
Bare en jøde? Staff sergeant David Cohen 34 år... s. 123
Norske soldater forteller... s. 132
Historien bak denne historien... s. 134
Epilog... s. 138
Litteratur, kilder og noter... s. 139

Våre kjekke kameraters pårørende tilegnet

Nu hviler fjorden tyst og stille
der våres gutter fant sin grav.
Hvem teller tårene som triller,
hvem trøster dem som mistet har?

Se aftenhimlen rolig hvelver
bestrødd av stjerner i det blå.
Se månens strålesøyle skjelver,
henover graven – dunkel grå.

Her gjekk dei under håpets stjerne
så glad, frimodig utan tvil.
Den indre glød, den åndens kjærne
fikk vingefang i ord og smil.

Du villig lød, når mann befalte,
ti kjekke mann, med døden gjikk.
Dit billed i minn sjæl du malte:
for oss blir evig symbolikk.

Din plass står tom i våre rekker,
din glade røst ei høres mer.
I stille natt vi hånden strekker –
mot ham som veit og allting ser.

Vi står igjenn med skjønne minner –
et hvorfor skulle du gå bort?
Først velbegynt, det atter svinner.
I døden blir ditt livsverk stort.

Farvel då kjære støvets hytte:
hvil ut omslynget av din fred.
Farvel du fjord, gjem vel dit bytte:
inntil du hører Herrens fjed.

Vår krans ei bærer rosens bløde,
menn all vår sjæl er i den lagt.
Det minneflor vi har tilbake
man aldri kan i ord få sagt.

En gang då vil vi atter møtes
der ven hos ven ei skjilles mer.
All nød og kamp skal då forsøtes.
Et fredens bo – i evighet.

P. M. G. 1. 9. 45.

Ulykken som ikke kan ha hendt

Diktet på motstående side ble skrevet samme kvelden som ulykken hendte, i fangeleiren midt i Florø sentrum, av en av medfangene.

Ulykken er lite kjent. Den hadde vel vært mer kjent om noe lignende var hendt et halvt år før... Lite er skrevet om ulykken – det meste av det blir gjengitt i denne boken. Arbeidet med å finne ut hva som hendte, førte meg rundt både i Norge og Tyskland.

«Innstilling fra Landssvikutvalget av 1955», ble trykket i 1962 og er på nesten 600 sider. Konklusjonen var kanskje gitt; at det rettslige oppgjøret etter krigen stort sett var i orden. Det er nevnt ett voldelig dødsfall blant varetektsfanger.

«Den 12. juni 1945 ble i et fengsel to fanger såret ved vådeskudd. Et gevær i vaktstuen gikk av ved et uhell, og kulene gikk gjennom to vegger. En fange ble skadet i maven og døde etter at operasjon var forsøkt. Den dødes pårørende fikk erstatning. En annen fange fikk en kule tvers gjennom begge lår, men ble helbredet uten mén.»

I en pressemelding som ble gjengitt i en del aviser 17. september 1945 står det:

«Norge minefritt med unntagelse av Øst-Finnmark. Halvannen million landminer er tatt opp i Norge. Bortsett fra visse strøk i øst-Finmark er samtlige minefelter nå ryddet. 5000 tyskere har fjernet minene under alliert kontroll. 184 tyskere er drept og 252 såret under dette arbeid. Den allierte kontrollen har også hatt tap. 6 nordmenn er drept og 6 såret. Videre er 2 engelskmenn drept og 3 såret. Etter at minefeltene har vært erklært renset, har tyskerne måttet gå skulder ved skulder over feltene som en siste garanti for at det ikke har vært slurvet.»

I Danmark har en nå erkjent at det var brudd på folkeretten å sette krigsfanger til slikt arbeid, slik det også ble gjort der. Men i Danmark har det alltid vært lov å stille flere spørsmål om historien enn i Norge.

Selv om tapene under dette arbeidet offisielt oppgis til å være større enn i Danmark, virker det likevel som om det oppgis for få omkomne nordmenn.

Kan hende gjaldt dette bare landminer, og ikke ammunisjon?

For to uker tidligere sto følgende i flere aviser:

«Nederlandsk lekter sprunget i luften i Stavfjorden. To norske og en britisk militær, 10 landssvikfanger og 6 tyskere drept. Lekteren var lastet med ammunisjon som skulle senkes i fjorden. Politimesteren i Florø opplyser at befolkningen i Florø i går kveld ble oppskremt av et fryktelig brak.

Det viste seg at en nederlandsk lekter var sprunget i luften ved eksplosjon ute på Stavfjorden.

Båten ble nyttet til transport av tysk ammunisjon som skulle senkes ned i fjorden.

Det var 19 mann ombord i båten og alle er omkommet; to nordmenn, den ene fra Bergen, den andre fra Eikefjord, videre en engelsk sersjant, 10 norske landssvikfanger og seks tyskere. Man vet ikke hvordan eksplosjonen er oppstått.

Tyskerne er nå sendt fra Florø og derfor må man nytte landssvikfanger til arbeidet. Det har pågått i flere uker.

Lensmann Sætre i Florø opplyser at ingen av de omkomne er funnet, det eneste man har funnet er en norsk militærlue med matrikkelnummer. Den tilhørte Andreas Hesjedal fra Eikefjord ved Florø. Hesjedal var med ombord som norsk militærvakt. Han var i 24–25 års-alderen og visstnok ugift.

Dessuten har man funnet noen filler av tyske uniformer. Det er det hele. Selve fartøyet er praktisk talt utslettet og vrakrestene er den rene pinneved.

Tolken som var ombord var den 19 år gamle Johnny Backer fra Bergen. Den allierte kontrolloffiseren var den britiske sersjant Cohen.

'Bergens Tidende' har spurt lensmannen i Kinn, og han sier at ryktet om at det skulle være flere mennesker enn de før nevnte ombord i lekteren ikke er stadfestet.

De ti landsvikfanger var Sverre Åsen fra Førde, fisker Leif Stavøstrand, Svanøybukt, Ola Fagerheim, Hornindal, Mikal Rognes, Hornindal, Bjørn Lem, Måløy, tidligere nazilensmann i Gloppen og Breim Jacob Hellevik, hjemmehørende på Minde ved Bergen, gårdsarbeider Olav Djupevik, Eikefjord, anleggsarbeider Annanias Kongsvold, hjemmehørende på Stord, tidligere naziordfører og lensmann i Måløy Ingolf Hagevik og Ole Frislid, Hornindal.

Hertil kommer 6 tyskere fra den tyske marineforlegningen.

I Florø er man redd for at det har vært andre ombord, idet det sies at det vært hørt en kvinnestemme og et barn gråte like før lekteren gikk derfra.

Ved henvendelse til lensmannen i Kinn får 'Bergens Tidende' i formiddag opplyst at en ikke har fått bekreftet ryktet om at der skulle være flere mennesker enn de foran nevnte ombord i lekteren.»

I den eneste avisen i Florø den gangen, Firda Folkeblad, er ulykken omtalt en eneste gang. Det står inne i avisen. Avisen kom to ganger i uken. Tirsdag 4. september 1945 står:

«Fælsleg eksplosjons-ulukke ved Florø.

Båt lasta med sprengstoff går i lufti.

12 nordmenn, 1 engelskmann og 7 tyskarar sette livet til.

Klokka 15.10 laurdag kunne ein merka ein kraftig eksplosjon her, og det var råd å forstå at noko var gale. Men ingen kunne vel ana med same at det var so gale som det viste seg å vere.

Den hollandske båten 'Thekla' (lektar) var kort tid i førevegen gått ut med ei last sprengstoff, som låg att etter tyskarane, og som skulle søkkjast ned. Det viste seg dessverre at eksplosjonen hadde bore til ombord på denne båten, og eksplosjonen var so kraftig at den på ein blunk har gjort det av både med båten og dei som var ombord. 'Thekla' var komen til Vassreset, mellom Furesundet og Oddane då katastrofen hende. Ingen lever att og kan fortelja korleis det bar til, og vi har enno ikkje fått tala med nokon som har sett på katastrofen frå nokonlunde nært hald på land. Men rimelegvis var dei tekne til å søkkje lasti då ulukka hende.

Denne ulukkehendingi skulde også koste mange nordmenn livet. Det var 20 mann ombord. Ein engelsk sersjant, Cohen, hadde kommandoen. I alt 12 norske var med, nemleg

Andreas Hesjedal, Eikefjord, vaktmann. Johan Barca, Bergen, tolk, og desse 10 varetektsfangane: Sverre Aasen, Førde; Leif Stavøstrand, Svanøybukt; Ola Fagerheim, Hornindal; Mikal Rognes, Hornindal; Bjørn Lem, Måløy; Jakob Hellevik, Sandane; Olav Djupevik, Barlindbotn; Annanias Kongsvoll, Stord; Ingolf Hagevik, Måløy og Ole Frislid, Hornindal.

Utanom dette kjem båtmannskapet på 5 mann, ein tysker som hadde ordre om å vera med (venteleg som fagmann) og ein annan tyskar, som var med for turen sin skuld. Ogso båtmannskapet var tysk.

Andreas Hesjedal tenestgjorde som vaktmann (i det militære heimevernet i Florø). Han var 28 år gamal. Johan Barca var tolk for den engelske offiseren. Barca var bare 19 år.

Eksplosjonen og verknaden av den har vore veldig. Dei som var ut til ulukkestaden like etterpå, fann berre fliser av båten, nokre uniformsfiller o. l. Sume stader på Florølandet var glasruter krasa av lufttrykket.

Hendingi har som rimeleg kan vere skaka folk opp. Det var ei fæl hending. Og det er vel med god grunn at folk spør kvifor tyskarane fekk fara sin veg før dei sjølve hadde rydja opp etter seg. Og enno kan det liggja farlege ting att etter tyskarane, so det gjeld at folk er varsame. I denne samanheng vil vi og nemna, at det er vanskeleg å tenka tanken ut kva som ville hendt om eksplosjonen hadde bore til under innlastingi medan båten låg ved kaia.

Etter det lensmannen opplyser i dag, har dei no to augevitne til ulukka. Dei fortel at båten låg roleg då ulukka hende, men dei var so langt ifrå at dei kan ikkje seia om dei var tekne til å lempa lasti på sjøen.»

Bortsett fra en dødsannonse, og annonse etter ny vaktmann på Florø fangeleir der ulykken ikke var nevnt, sto det aldri mer om ulykken i lokalavisen. Ikke engang da avisen ble nedlagt i 1992 ble det nevnt, enda mangt som hadde hendt i denne avisens tid ble tatt opp igjen, også langt mindre ulykker enn dette.

Det sto ikke noe om den norsk-allierte undersøkelseskommisjonen som ble oppnevnt i Florø, eller om rettsmøtet i en militær forhørsrett med sorenskriveren fra Førde som dommer den 12. september 1945 kl. 11.

Synspunkt på boka

«M/S Thekla er et menneskelig dokument til krigshistorien vår. Det er tankevekkende å lese om disse skjebnene og om krigens sår.»

Finn Jarle Sæle, Dagen/Heimevernsbladet

«Ikke en gang ledende norske historikere med krigen som spesialfelt har kjent til den dramatiske ulykken utenfor Florø før forfatteren av boken 'M/S Theklas himmelferd tok opp temaet ... Generaladvokat Arne Willy Dahl sier at boken om M/S Thekla kan gi et bidrag til hvordan vi kan lære av historien, om vi skulle komme i en tilsvarende situasjon igjen.»

Verdens Gang

«Gjennom boka har ho gjort dei 19 til meir enn ei notis i lokalavisa i Florø. Og ho har funne fram historia om ulukka og om M/S 'Thekla', og dermed dokumentert ein del av krigshistoria som det offentlege den gong helst ville dysse ned.»

Bengt Flaten, Sunnmørsposten

«Boken er en sosiologisk studie i en vond overgangstid, en 'overgangstid' som for manges vedkommende fortsatt varer. Mange som under krigen ikke hadde så mye å skryte av, slo til med sladder og rykter, som gikk ut over landsmenn. Forfatteren forteller om hver enkelt   ... I en svært nøktern tone forteller hun også om den urett som hadde rammet dem i det som er kalt rettsoppgjøret. Hun spør blant annet om ikke fiendens menneskesyn hadde smittet over på norske myndigheter. Svaret finner man på s. 41, der det er gjengitt fengselsreglementet for Rikspolitiets fengsel Porsgrunn, nærmest ordrett oversettelse fra tyskernes Grini, brutalt og nedverdigende. Fangekosten som lå under sultegrensen, virket i samme retning.
    Forfatteren bruker 'små bokstaver'; det gjør fremstillingen enda mer dramatisk. Boken er vel verdt å studere som en del av vår krigshistorie.»

Anton Olstad, oberstløytnant, cand. philol.