|
|
Forord
For 30 år siden tok jeg doktorgraden ved Institutt for etnologi ved Universitetet i Oslo på en avhandling om Driftehandel med storfe i Norge ca.1850–1930. Avhandlingen var ekstremt lite leservennlig, som doktoravhandlinger ofte er, og det har hele tiden vært min hensikt å lage en mer lesbar bok av stoffet. I pensjonisttilværelsen har jeg nå hatt tid og ro til å ta materialet frem og gjøre denne jobben.Når boka nå er ferdig, er det mange som fortjener takk. Først og fremst tenker jeg på alle mine hjemmelsmenn rundt på de steder i landet vårt hvor det har foregått det som jeg kaller «egentlig» driftehandel med storfe. Jeg har sendt ut spørrelister og fått gledelig mange svar. Og under feltarbeidet jeg har banket på mangfoldige dører og blitt tatt vel imot av over 300 hjemmelsmenn. Driftehandelen lå ikke lenger tilbake i tid enn at mange selv hadde opplevd slik handel. Andre hadde hatt nære slektninger som hadde vært med på det. Alle delte de raust av det de visste. Uten denne hjelpen fra hjemmelsmennene var det verken blitt avhandling eller bok.Det er også mange andre å takke. Jeg var så heldig å få flere stipendier. I første fase, da jeg arbeidet med selve doktoravhandlingen, fikk jeg to viktige stipendieperioder. Det var først forskningsstipendium fra Universitetet i Oslo i 1979, og deretter to års forskningsstipendium fra Norges allmennvitenskapelige forskningsråd, rådet for humanistisk forskning, i 1984. Og nå, i forbindelse med denne boka, fikk jeg i 2007 to måneders prosjektstipend fra Norges faglitterær forfatter- og oversetterforening for å arbeide med å allmenngjøre stoffet for denne utgivelsen. Jeg er inderlig takknemlig for disse viktige bidragene.Driftehandel med storfe er et nokså spesielt tema, og det er gjerne forbundet med en vesentlig risiko å gi ut bøker av denne type. Det var derfor nødvendig med «drahjelp». Heldigvis fikk vi etter hvert tilstrekkelig sponsorstøtte til å kunne gå i gang, og jeg nevner her, med stor takknemlighet, våre velvillige sponsorer. I alfabetisk rekkefølge er det:Aurland SparebankFylkesmannen i Oppland, LandbruksavdelingenGeno, HamarLesja kommuneLuster kommune Norsk kulturrådNortura ABTokke kommuneVinje kommuneEidfjord kommuneMen det dreier seg om mer enn økonomisk støtte. Jeg vil også takke for gode, faglige råd og oppmuntring. I doktoravhandlingen har jeg takket de mange som hjalp til under arbeidet med avhandlingen. I forbindelse med denne boka er det særlig fire personer jeg gjerne vil takke spesielt. Først og fremst er det mine gode venner Aud Gulbransen og hennes mann Robert Horn. De har lest og kommentert manuskriptet, har oppmuntret meg, gitt gode råd og i det hele tatt hjulpet meg til å stå på. En annen venn, Jaga Kvadsheim, har vært til stor og tålmodig hjelp i mange, og for meg vanskelige, bibliotekspørsmål. Og sist, men absolutt ikke minst, vil jeg takke min mann Lars for utvist tålmodighet og støtte.Jeg må også si litt om språket i sitatene. Av ulike grunner var det sjelden aktuelt å bruke lydbåndopptak under intervjuene, det måtte oftest bli notatblokk og penn. Jeg mente det var riktig å prøve å skrive ned hjemmelsmennenes beretninger så nær deres egen målform som mulig. Men mellom Trøndelag i nord og agderfylkene i sør er det mange dialekter. Det var aldri noe problem å forstå hva folk sa, problemet var å skrive det ned i noenlunde riktig form. Mange av sitatene er hentet fra spørrelistesvarene, og er selvfølgelig gjengitt i hjemmelsmennenes egen språkdrakt. Men i de sitatene som er hentet fra mine notater kan det nok være en del «feilskjær». Jeg ber leserne om forståelse for dette, jeg måtte først og fremst konsentrere meg om innholdet i
beretningene.
Nøtterøy i april 2008
Anna Helene Tobiassen
|
