4.1 Slektshistoria før 1720-åra

Her har Kaas innarbeidd en del opplysninger, ut fra det kildematerialet han har hatt tilgjengelig. Det viktigste han har brukt er et edb-register over alle navn på dødsbo-skiftene, utvikla i samband med bygdeboka for Lesja, og videreutvikla av Dovre Data Arkiv (DDA). Det viktigste som mangler, er så vidt vi kan se stort sett alt før 1660 (den trykte "skattematrikkelen" frå 1647 er brukt), dvs. de såkalte lensrekneskapene: årlige skattelister av forskjellig slag, bygselslister for de gardene og gardpartene som var i offentlig eie, og lister over bøtelegging for brudd på diverse verdslige og religiøse lover og regler (bl.a. s.k. leiermål, dvs. samleie eller i praksis barnefødsel før ekteskap, der fars og mors navn ofte framgår). Dessuten bør skiftene studeres mer utførlig enn bare via edb-registeret. De kan inneholde viktige slektshistoriske opplysninger som ikke passet inn i det skjemaet (bl.a. om slektssamband til verge for umyndige barn o.l.).

Ole Martin Sørumgård, Snøhetta forlag a.s, har nettopp gjennomført en tilnærma lik tilrettelegging av tilsvarende kildemateriale for Lom. I bygdebokarkivet på Lesja finnes avskrifter (etter Per Berg) som bør brukes som utgangspunkt for denne tilrettelegginga.

Sjølve 1660-åra er et kilderikt tiår, med landkommisjonens registreringer av eiendoms- og andre forhold på alle gardene i 1661, det s.k. Titus Bülches manntall fra åra 1664–66 og endelig matrikkelen fra 1668. I tillegg starter altså to viktige kildeserier for Nord-Gudbrandsdalen på denne tida: dødsboskifteprotokollene som sorenskriveren førte fra ca 1658; og de såkalte tingbøkene eller justisprotokollene fra ca 1662. De sistnevnte er referatbøker fra de 2–3–4 årlige tingsamlingene i hvert tinglag (Lesja og Dovre var ett tinglag), der tviste- og straffesaker ble behandlet i første instans, lover og forordninger kunngjort, skatt innkrevd, dokument tinglyst osv. i regi av sorenskriveren og futen i Gudbrandsdalen (se også pkt. 1.2 foran).

Tingbøkene er særdeles sentrale kildeserier i samband med gards- og slektshistorisk arbeid. For Lesja og Dovre er de delvis databehandlet, i form av referatmessig tekstbehandlingsmessig avskrift ved DDA, bygd på kladdavskrifter utført av Per Berg (nå i Lesja bygdebokarkiv). Disse avskriftene er likevel ikke klare til bruk, da de ikke er korrekturlest. Spesielt problematisk er det at gardsnavna ikke er konsekvent skrevet.

Tingbøkenes innhold er i stor grad knyttet til enkeltpersoner og garder. Dette materialet dekker i hovedsak tida fram til ca 1800, og e r så vidt vi veit ikke brukt av Gunnar Kaas. Vi vil på det sterkeste tilrå at det her investeres en viss arbeidsmengde i korrekturlesing og tilrettelegging av dette materialet. Det arbeidet kan utføres av Ola Tovmo.

4.2 Kaas’ manus 1720-åra – ca 1900

er sjølsagt den delen som trenger minst bearbeiding. Gjennomgangen mot tingbøkene er nevnt. I samband med denne – når materialet i alle fall må gås igjennom – bør en samtidig kontrollere det mot de dataregistrerte kirkebøkene. Moderne dataprogram (Microsoft Excel rekneark) gjør det til en relativt kurant operasjon.

Det som kan gjøres er å legge kirkebokfilene over i excel, og vha. den såkalte autofilter-funksjonen først standardisere gardsnavnene og deretter enkelt hente fram alle personer med bestemt gardsnavn. En tar så først bort alle Lesja- og Folldalsnavn, og starter gjennomgangen av Kaas’ manuskript. Etter hvert som personene i familiene (foreldre og barneflokken) blir funnet og kontrollert, tas de ut av tabellen. Dette gjøres for hver navnegard, og når en så har gått igjennom Kaas’ manus sjekker en så om det står igjen personer med dette gardsnavnet i tabellen (som altså Kaas da ikke har plassert). En må så undersøke hvorfor Kaas ikke har plassert disse på den aktuelle navnegarden (årsaken vil som regel være at de har flyttet, og kanskje bare bodd på stedet noen få år, men nok til at et barn er døpt o.l.).

I tillegg bør en absolutt legge opp rutiner som samtidig sjekker i alle fall noen av de kildeseriene Kaas ikke har brukt (jfr. forrige pkt). I praksis vil det være mest rasjonelt først å tilrettelegge de kildene Kaas ikke har brukt, og så deretter gå igjennom og bearbeide Kaas’ manuskript gard for gard, med all tilleggsinformasjon tilgjengelig. Til slutt må det ferdig berabeidde manuskriptet "syes sammen med" det etterfølgende (se etterfølgende punkt). Ole Sørumgård arbeider nå med tilsvarende oppgaver for Lom.

Kaas' arbeid går fram så langt han har hatt kilder (kirkebøker), dvs. fram til 1905/07. Det siste hundreåret har han altså ikke behandlet.

All erfaring viser at omdømmet til slike verk i betydelig grad bygger på kvaliteten av opplysningene om 1900-tallet, fordi det er disse bygdefolket sjøl har kilder/kunnskap til å kontrollere. Det er i alle tilfelle nødvendig å legge en god og realistisk plan for hvordan en skal få denne delen av verket tilfredsstillende. Her må en også ta standpunkt til flere spørsmål, bl.a.: Hvem (hvilke familier) skal nevnes i verket? Det som ofte er uklart, er hvordan/om etterkommere ettet utflytta dovringer skal nevnes, og tilsv. for innflyterere som bare har bodd kort tid i bygda. Et grunnprinsipp det neppe kan avvikes fra, er at en skal ha som målsetting å nevne alle som er født i bygda. I Lesjabøkene er det som nevnt satt ei grense for bo-tid på ca 1 år for å nevne innflyttere. (I samband med bygdebokarbeidet i Lom er det bestemt at tilsvarende grense skal være 5 år.) I Lesja er barneflokkene også "avsluttet" hvis utflytting finner sted. Barn født etter en familie flytta fra bygda er altså ikke med.

Ett annet spørsmål som kan vurderes er hvor langt fram i tid opplysningene skal føres. I eldre bygdebøker finner en ofte at framstillinga avsluttes på et bestemt tidspunkt, f.eks. ca 1900, 1940, 1964 (kommuneregulering) o.l. Vi vil sterkt frarå å sette noen slik grense. Vår erfraring er at etter som en i alle fall må ut på bygda å samle inn opplysninger, vil ei grense på et årstall bli nærmest håpløs å handheve. Det vil splitte barneflokker, utelate nåværende eiere fullstendig osv. Slik en i dag kan redigere teksten vil også plassinnsparingen blir minimal.

Det er to hovedkilder for denne delen av verket: kirkebøkene (klokkerbøkene) så lagt fram de er tilgjengelige (ca 1940), og deretter altså spørreskjema som sendes ut til alle husstander i bygda. Behandlinga av disse kildene er prinsipielt så forskjellig at vi vil tilrå at denne oppgaven blir delt i to atskilte delprosjekt.

4.4 Slektshistoria ca. 1900 – 1940

Slektshistoria fram til ca. 1940 bør behandles som en familierekonstruksjonsoppgave: kirkebøkene (klokkerbøkene) bør databehandles, og familiene satt sammen på grunnlag av disse. Disse bøkene er allerede ferdig registrert ved Dovre Data Arkiv fram til 1928 for døpte og gravfesta, og 1925 for vigde. Det er grunn til å tro at en for dette formålet får løyve fra Statsarkivet til å dataregistrere bøkene opp til 60 års alder, dvs. opp til ca 1940.

De familiene som blir rekonstruert slik, "fylles" så på Gunnar Kaas' manuskript, evt. plasseres på nye bosteder som blir bygd i denne perioden.

Dette arbeidet bør utføres av Ola Tovmo, som både kjenner materialet, metoden og bygda godt.

4.5 Slektshistoria for de siste 60 åra (ca. 1940 – ca 2000)

må altså bygges på spørreskjema som sendes ut til alle husstander. Disse bør samles inn manuelt, fortrinnsvis av grendekontakter, som er utstyrt med utskrifter av Gunnar Kaas' manuskript supplert med slektshistoria fram til ca 1940. En bør ikke basere seg på at folk sjøl skal fylle ut slike skjema og sende/levere inn uten kontroll. Grendekontaktene bør ha en detaljert instruks som viser hva de skal spørre etter. Gjennom arbeidet med grendekontaktene i Lom har Snøhetta forlag etter hvert en del erfaringer med slikt grendekontakt-arbeid, hvordan disse løser forskjellige oppgaver, instrukser etc.

Den kostnadskrevende delen av dette delprosjektet vil være innskriving av opplysningene fra innkomne skjema. Det understrekes at denne oppgaven ikke er mekanisk sekretær-arbeid; for opplysningene skal inn i en helhet, dvs. alle personopplysningene skal påføres identifisering (krysshenvisning) og plasseres på riktg sted i manuskriptet. Opplysningene kan/bør også i en viss grad kryss-sjekkes mot andre åpne kilder: "Norske Gardsbruk", div. familienytt-spalter i menighetsblad og lokalaviser, gravsteiner o.l.

Dette arbeidet kan utføres av Ola Tovmo, organiseres gjennom kommunens kulturkontor eller evt. Snøhetta forlag a.s, som har solid erfaring fra tilsvarende prosjekt (bygdebøkene for Lesja og Lom).

Gardshistoria bør trolig ha 2 nivå: ett avsnitt med opplysninger som er felles for hele navnegarden, og så ei innleiing for hvert bruk, hver plass eller nyere bolig (jfr. Lesjabøkene). Ellers står en som nevnt noe friere i hva gardshistoria bør inneholde (jfr. pkt 2.2 over). Det samme gjelder om en ønsker grendevise innleiinger slik det er gjort i Lesjabøkene.

Det vil være sterkt ønskelig med et tabellverk liknende det som er brukt i Lesjabøkene (men gjerne enklere i den ferdige versjonen). Årsaken er at det da kan kjøres sammen med tilsvarende driftsopplysninger for Lesja, og dette materialet kan utnyttes i arbeidet med allmennhistoria for bygdene.

4.7 Illustrasjoner: bilder og kart

er et element som blir viktigere og viktigere i alle typer publikasjoner, ikke minst i slike bøker, med tanke på salgspotensialet. Det er i prinsippet flere typer illustrasjoner en kan tenke seg:

• Nye bilder av bosetninga slik den er i dag (tilnærma).
• Gamle bilder fra gardene som eksisterer, av hus/tun, landskap og/eller personer. Her kan også inngå eldre tegninger/maleri som finnes.
• Nye tegninger av garder, landskap o.l.
• Gamle kart (utskriftingskart) over garder og større deler av bygda.
• Nytegna kart med kulturhistorisk informasjon.

Framskaffing av eldre bilder kan gjøres på mange forskjellige måter. I Lesja ble det gjennomført et omfattende innsamlingsprosjekt, langt ut over det behovet som bygdeboka hadde (over 3.000 bilder er i arkivet). Det vil uansett lønne seg å bestemme et prinsipp for illustrering av verket. Det prinsippet som er fulgt i Lesjabøkene er at det for hvert gardsbruk normalt er med 2 bilder; ett av gardshusa, evt. med landskapet rundt, og ett av folka på garden. Begge bildene er i prinsippet de eldste som finnes. I tillegg kan det finnes bilder av setra, arbeidsliv o.l. Slike ble som regel plassert inn i hvert navnegardskapittel i forhold til den plassen som var til disposisjon (alle halve sider o.l. ble forsøkt utnyttet).

Vi er kjent med at Dovre historielag har en billedsamling, men tror det likevel vil være nødvendig med en systematisk innsamling av eldre bilder til bygdebok-prosjektet i tillegg.

Kulturhistoriske kart er etter vårt skjønn et uunnværlig element i ei moderne gards- og slektshistorie (jfr. Lesjabøkene). Som minimumsløsning bør en ta sikte på at i alle fall alle heimer, der det en eller annen gang har bodd folk, blir kartfesta så langt mulig. Det vil absolutt være et viktig arbeid i seg sjøl, av stor verdi for all framtid. I tillegg bør en ta sikte på å samle inn, eller evt. utnytte tidligere innsamla stadnamnmateriale, til bruk på karta.

Her vil vi tilrå følgende prioritering:

Pri. 1: nytegna kart med alle bosteder plassert, slik at det blir mulig å finne igjen stedet en person ble født på, bodde, døde o.l.

Pri. 2: Gamle bilder, i alle fall av hus/tun og/eller landskap o.l.

Pri. 3: Gamle kart, særlig utskiftingskart, med medfølgende skriftlige opplysninger (navn på utskiftingsteiger o.l.).

Øvrige element som også kan vurderes for bruk er bruksdelingsskjema, jfr. Lesjabøkene, f.eks. bind 3 s. 229 (Hattrem).

Snøhetta forlag a.s har betydelig kompetanse for slike arbeidsoppgaver (bildeinnsamling, produksjon av kulturhistoriske kart, bruksdelingsskjema o.l.) gjennom bygdebokprosjektene for Lesja og Lom.

4.8 Kvalitetssikring og prosjektleiing

Det vil være høyst uforsvarlig å sette i gang et såpass omfattende prosjekt som å lage ei gards- og slektshistorie for Dovre, uten at det etableres rutiner for kvalitetssikring og prosjektleiing, og at disse elementa innarbeides i kostnadsoverlagene.

Under begrepet kvalitetssikring vil vi framheve disse elementene:

• faglig innhold, dvs. at den teksten som blir trykt i den endelige versjonen er å stole på (sjøl om en i slike sammenhenger alltid må rekne med at en del opplysninger er usikre; det markeres ved adverb som "visstnok", "kanskje", "truleg" eller "sannsynleg"); dette krever faglig kompetanse på flere felt (brei historisk over i alle fall perioden 1600–1900-tallet; språklig mhp. stadnavntolking; arkeologisk mhp. funntolking m.m.)
• realhistorisk innhold: det som står må være både faglig riktig med nødvendige forbehold, og så fullstendig som praktisk mulig; dette oppnås gjennom et system med grendekontakter som leverer opplysninger og leser igjennom og kommenterer utkast, samt i siste fase:
• utsending av manuskriptet, når det er så komplett som mulig, bl.a. med tilnærma ferdige kulturhistoriske kart, til alle husstander for gjennomlesing og kontroll av at alle navn, årstall osv. er rette; i tillegg bør hele manuskript legges ut til "høring"/gjennomlesing på kommunehuset, biblioteket o.l. en periode
• språklig konsistens – en må velge målform, grad av normalisering mot rettskrivingsreglene i forhold til dialektformer, skrivemåten av stadnavn o.l.

Å fullføre ei gards- og slektshistorie for Dovre vil være et "tungt" kultur-prosjekt. Det er av stor viktighet at det blir styrt skikkelig fra starten. Vi tilrår at det oppnevnes ei bygdeboknemnd med ansvar og handlefrihet innafor ei totalramme for prosjektet. I tillegg bør en person med nødvendig kompetanse ha ansvaret som prosjektleder. Snøhetta forlag a.s kan stille kompetent prosjektleder.

Deltakere i kvalitetssikrings- og prosjektleiingsprosessen blir altså:

• bygdefolket sjøl gjennom kontroll av utsendte/utlagte manuskript-utkast
• ei gruppe grendekontakter
• nødvendige faglige konsulenter (språk, stadnavn)
• prosjektmedarbeidere til å utføre bestemte deler av arbeidet (Gunnar Kaas blir å betrakte som en svært viktig prosjektmedarbeider)
• en ansvarlig prosjektleder