Gards- og slektshistoriesjangeren i Norge kan iflg. Jørn Sandnes med en viss rett føres tilbake til 1848, med gardbruker John A. Nordhuus’ «Beskrivelse over Brønøe Hovedsogn». Det prinsipielt nye var at denne boka tok for seg «gard etter gard i matrikkelens rekkefølge, skrev om skyld, grenser, jord, utmark og andre herligheter, eiendomsforhold, husmannsplasser, oppsittere, historiske opplysninger og fornminne», på en systematisk måte for et større område (sokn).

Alt tidligere hadde det kommet bøker som tok for seg enkeltgarder og enkeltslekter, men de bør ikke reknes inn i denne sjangeren, fordi de forutsetter en prinsipielt forskjellig arbeidsmetode i forhold til det vi her kaller gards- og slektshistorie. Slik historieskriving starta så for fullt i de første to tiåra av 1900-tallet, og fortsatte med til dels sterk vekst i 1920-åra. Den allmenne krisa i 1930-åra virket òg på bygdebokarbeidet, som gikk tilbake for så å skyte fart igjen etter 2. verdenskrig, en fart som ikke ser ut til å avta.

Det går et skille i gardshistoriearbeidet i siste del av 1940-åra. Da systematiserte Lars Reinton, Hol og Andreas Holmsen, Oslo de metodene gardshistoriearbeidet burde utføres etter. I hovedsak går de ut på skrive historia om hver gard, fra så langt tilbake som en har kildemateriale, fram til dags dato. Den delen som litt misvisende blir kalt slektshistorie skulle inneholde et oversyn over de familiene som hadde vart brukere av og bodd på garden. Vekta skulle legges på historia til garden.

Alt i 1972 ble det fra historiefaglig hold reist innvendinger mot den tradisjonelle gards- og slektshistoria. NLI har seinere vært skeptiske til sjangeren, fordi det grunnleggende prinsippet bør være at alle mennesker i samfunnet bør nevnes, og da kan volumet øke voldsomt med de siste generasjoners boligbygging og tettstadsframvekst. Instituttet har i alle fall tilrådd ei anna nemning, bosetningshistorie, for å unngå at slike verk bare blir assosiert med (mindre) deler av bygda eller bygdefolket.

Gardshistoria bør etter Holmsens modell gi et bilde av den historiske utviklinga av de enkelte gardene; det han kaller arbeidshistoria på garden (veger, hus, jord, samarbeid), bygd på muntlige kilder, og den økonomiske og kulturelle gardshistoria, bygd på skriftlige kilder (her nevner han dødsboskifter, tinglyste dokumenter som forteller om priser, gjeld o.l., driftsopplysninger (i tabellform i nyere verk), grannesamfunnet, eiendomshistoria, bruksdelinga, utmarksbruket, husmannsplassene, seterbruket o.l.

Begrepet slektshistorie slik det er brukt i tittelen på f.eks. Lesjabøkene, er egentlig feilaktig. Men det er så innarbeidd at det neppe er spesielt lurt å nytte noe annet begrep, i alle fall ikke for ei bygd som Dovre. Men faglig er det like relevant å nytte nemninga «bosetningshistorie», av to grunner:

1. Framstillinga handler i svært liten grad om slekts-samband, men om hvem som har bodd på de forskjellige bosetnings-stedene opp igjennom historia, om hvem disse var, og hvor det ble av de. Det er i praksis ofte kvaliteten av krysshenvisnings-systemet (dvs. muligheten til å følge slektslinjer) som avgjør kvaliteten på «slektshistoria» i ei bygdebok.
2. Det er langt ifra alle bosetningsenheter som kan kalles garder. I alle fall fra midten av 1700-tallet vokste det fram flere og flere husmannsplasser, og da de ble fraflyttet og gikk tilbake til gardene kom de nyere bolighusene etter hvert som andre næringer og tettsteder vokste fram, jernbanen kom osv.

Slektshistoria bygger på en grunnleggende metode som kalles familierekonstruksjon; på grunnlag av et svært stort antall enkeltinformasjons-biter i svært mange forskjellige kilder rekonstrueres opplysningene om alle familier som har bodd i bygda på de tidspunkt som en har kildedekning for. Kildene er først og fremst kirkebøkene, folketellingene, manntallene og dødsboskifteprotokollene (men også andre blir benyttet). Metoden er utviklet for manuelle arbeidsoperasjoner (bruk av kartotekkort). Det er laget to EDB-system som gjør det samme (det ene – FAMREK – av Ola Tovmo), men ingen av de kan sies å være komplette.

Oppdragsgiver står sjølsagt fritt til å definere hvilke minimumskrav som bør stilles til et slikt verk. Problemet er at dersom sluttresultatet – bøkene – blir for dårlige, dvs. at de inneholder for mange feil og/eller mangler, kan en komme i samme situasjon som Nesset kommune ca. 1986, da de gav ut bind 6 i kommunens bygdebokserie (om Eresfjord) under sterkt tidspress og uten nødvendig kvalitetssikring. Klagene og misnøyen med bindet ble så sterk at kommunen etter noen måneder måtte trekke det inn igjen, og tilsette ny forfatter som bearbeidet og skreiv det hele om igjen. Deretter måtte boka trykkes på nytt.

Som grunnleggende regel bør gjelde at en heller utelater stoff enn tar med slikt som ikke kan kvalitetssikres tilstrekkelig. Det er viktig at det blir gjort skikkelig greie for hva som er tatt med, og hva som ikke er gjort (og dermed ikke er så nøyaktig/grundig som mulig).

Når det gjelder minimumskrav til ei gardshistorie, eksisterer det for så vidt ingen faglig gjennomdrøftet og akseptert «standard». Det etterfølgende står derfor kun for utrederens rekning.

Pri 1: I gardshistoria bør en absolutt kunne finne opplysninger om:

• alderen på garden (når rydda), arkeologiske funn, tolking av gardsnavnet og opplysninger om de eldste skriftlige kilder som forteller om garden, om garden lå øde i seinmellomalderen
• hvordan bruksdelinga på den opprinnelige navnegarden har skjedd, altså når de forskjellige brukene ble fradelt, evt. når de ble slått sammen igjen, herunder hvilke husmannsplasser som har vært, når de kom til og hva som skjedde med de
• den geografisk plasseringa av alle bosteder som har vært på gardsområdet, evt. med opplysninger om kulturlandskap og stadnavnbruk i tillegg, i form av kart over gardsområdet

Pri 2: I gardshistoria bør en finne opplysninger om:

• om ressursutnyttinga på garden; utgreiing om beiteområde, skog- og seterbruket, medrekna almenningsforholdene
• om det har vært utskifting av inn- eller utmark på garden, med et utvalg av innholdet i slike
• om driftsforholdene på garden/de enkelte bruka, helst med tilrettelagte tabeller over husdyrholdet og åkerbruket på de bruka som har eksistert
• folketallet på garden fra 1660-tallet, gjerne i tabellform

Pri 3: Emner som ofte er tatt med i gardshistoria, men som kan utelates/gjøres nokså enkelt:

• generelt om lende, jordsmonn, høgd over havet, avstand til granner og/eller til riksveg, grenser i inn-og utmarka o.l.
• om eierforholdene før garden kom i sjøleige
• om husa på garden; alder, hvem bygde, flytting, tunplassering, skader ved ras, flom, brann o.l.; om redskap, innbo, klær etc. (fra skifteprotokollene)

Det eksisterer enda mindre noen fast mal for minimumsinnhold i slektshistoriedelen i ei bygdebok, enn for gardshistoriedelen. Her er sluttresultatet i enda større grad avhengig av tre faktorer:

• antall mennesker som har bodd i bygda
• omfanget av ressurser som blir satt inn for å granske disse menneskene
• effektiviteten i granskingsarbeidet
• hvor langt fram i tid opplysningene skal føres

Det er kanskje spesielt i arbeidet med denne delen at det er viktig at en dokumenterer hva en har gjort. Det er utgitt svært mange slike bøker uten dokumentasjon på metode og kilder som er brukt, og resultatet er at det er svært vanskelig i ettertid å vite hva som er å stole på i bøkene, og hva nyere gransking og kildebruk (f.eks edb-registrerte kilder) lettere kan gi svar på. En bør derfor definere, og holde seg rimelig strengt til, en fast mal for slektshistoriedelen. Eksempel på en slik mal kan være den som ble fulgt i Lesjabøkene, jfr. innleiinga i bind 1 s. 20–22. Prinsippet i Lesja var at alle som hadde bodd i bygda i minst ett år skulle nevnes.